
Det er en kald vinter natt i Trondheim, en liten gutt gĂ„r rundt i gatene, han fryser. Det er kaldt, hvor skal han gĂ„?Â
Han ser det lyser inne i et lite hus. Gutten gĂ„r og banker pĂ„ dĂžren, det er kaldt og gutten fryser. Han hĂ„per det kommer noen og lĂ„ser opp, han er sulten og kan ikke huske sist han spiste ett varmt mĂ„ltid. Han ser at det er noen som stĂ„r og ser pĂ„ han igjennom vinduet.Â
"KjÊre herre, kan jeg fÄ komme inn Ä spise ett varmt mÄltid, jeg har ikke spist pÄ flere dager, jeg husker ikke tid, jeg huske ikke klokkeslett, jeg husker ikke dag, vÊre sÄ snill, snille herre". Mannen kommer og lÄser opp dÞren. "Kom inn sÄ skal jeg ordne deg en kopp med varm drikke og et fat med noe godt Ä spise, men du fÄr ikke bli sÄ lenge, det har jeg ikke tid til".
Gutten gÄr inn i huset, pÄ alle vegger henger det klokker, klokker i alle fasonger, i alle stÞrrelser, noen smÄ, noen store, noen gamle og noen nye. Gutten stopper opp og ser pÄ en klokke, den er i gull, men den er ikke blank eller skinner som gull. Den er gammel, sikkert mange tusen Är, tenker gutten. Lurer pÄ hvem denne klokken har vÊrt sin, mÄ ha vÊrt en velstÄende mann med mange bÄter og mange hus, tenker han. Kanskje en konge, ja kongen, kongen over alle kongene. Men plutselig, plutselig hÞrer han en lyd, en stemme. "Hei lille gutt, hva gjÞr du her?". Gutten ser seg rundt, "Hvem er det? hvor er du?" "Her, jeg er her", sier en stemme.