Kronikk av Hege Bergo, Pål Gerhard Rystad, Mari Westerhus.
Denne ukas mediebilde preges av diverse oppslag knyttet til uttalelser fra en ærlig far som tok “barnefri i romjulen”, og et høringsforslag om endringer i barnehageloven fra lokalpolitiker Leon Bafondoko (Ap). I forslaget sitt tar han til orde for behovsprøvd oppholdstid, hvor kriteriet for opphold skal være at barn kun skal leveres i barnehagen når foreldrene er på jobb. «Offentlige barnehagemidler er ikke ment for at foreldre skal gå på treningssentre fremfor å hente barna sine», sier Bafondoko i et intervju i VG. Slikt blir det oppstuss av, og reaksjonene lot heller ikke vente på seg.
I det påfølgende ordskifte er det flere som engasjerer seg, og som høgskolelektorer på en av Norges største høgskoler for barnehagelærerutdanning, ønsker vi en diskusjon rundt barnehagens posisjon i samfunnet svært velkommen. Det er derfor på sin plass å gi ros både til Leon Bafondoko og andre som har uttalt seg offentlig i saken, for å ha satt i gang en viktig debatt.
Det viktige foreldresamarbeidet
Barnehagelæreren er den profesjonen som utdannes spesielt for å ivareta barnehagens samfunnsmandat; å ivareta barns behov for omsorg, lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Samfunnsmandatet presiserer videre at dette skal skje «i samarbeid og forståelse med hjemmet.» Det betyr at både foreldre og personalet har en forpliktelse til samarbeid til barnets beste.Et godt og nært foreldresamarbeid er avgjørende for at barnehage og hjem sammen skal kunne tilrettelegge for den gode barndommen. I barnehagelærerutdanningen legges det derfor stor vekt på dette samarbeidet, hvor respekt og tillit står som viktige og gjensidige verdier. Vi har tro på at det enkelte barnets og den enkelte families behov kan ivaretas nettopp gjennom et slikt samarbeid. På samme måte som at barn er ulike, består også foreldregruppa av et mangfold av mennesker med ulike behov. Å lage et system hvor staten skal regulere disse behovene ut ifra stramme kriterier, fremstår derfor som en løsning som vi tror vil være til hinder for dialog og samarbeid.
Profesjonelt skjønn
Barnehagelæreren skal bruke sitt profesjonelle skjønn i møte med barn og familier. Vi er bekymret for at forslagets signaler kan føre med seg en svekket tillit til denne skjønnsutøvelsen. Bredden og kompleksiteten i den enkelte families behov lar seg vanskelig organisere i et regelverk og stram styring. Vi vet at sektoren allerede er presset, og lurer på hvordan barnehagen skal sjekke ut og kvalitetssikre at foreldrene faktisk er på jobb når de har levert i barnehagen. På barnehagelærerutdanningen ved Dmmh utdanner vi ikke etterforskere, men profesjonelle barnehagelærere som skal fungere som samarbeidspartnere for barna og deres familier.I et tilsvar i VGs intervju med Leon Bafondoko, avviser kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun forslaget om behovsprøving. Hun slår fast at "barn har godt av å gå i barnehagen", og at "staten skal ikke blande seg inn i hva foreldrene gjør mens barna er i barnehagen". Vi registrerer dette med lettelse, og har lyst til å føye til at velferdsstaten vår er bygget på tillit.
Fra praksisfeltet får vi som høgskole signaler på at foreldrerollen er og har vært i endring over lengre tid. Barnehagelærere bruker mer tid og ressurser enn tidligere på veiledning og støtte til foreldre som er usikre i foreldrerollen. Sosiale media, og media ellers legger opp til et foreldreideal som har lite forankring i virkeligheten. Å legge mistro og mistillit inn i samarbeidet mellom foreldre og barnehage vil legge stein til byrden, og kan i verste fall være med på å svekke barnehageprofesjonens legitimitet i samfunnet.
Nok polarisering!
Som nevnt innledningsvis, ønsker vi debatten velkommen. Leon Bafondoko setter i intervjuet med VG fingeren på noe vesentlig, når han forklarer hvorfor han har kommet med innspill om endring av barnehageloven. Han peker her blant annet på bemanningssituasjonen i barnehagen, som vi vet har vært utfordrende over lengre tid.Vi har spurt oss hva dette utspillet og de mange tilsvarene som har kommet er et uttrykk for, og mener vi kan ane en sammenheng i at både sektoren og foreldrene føler seg presset. Det er et økende press på foreldrerollen, og det er utvilsomt et press på sektoren knyttet til økonomiske rammer. Vi tror ikke en polariserende debatt bidrar til løsninger til beste for barn og foreldre, men at løsningen ligger i det relasjonelle mellom barnehagelæreren og foreldrene. Dette er i tråd med barnehagens samfunnsmandat. Så får vi overlate til kloke politikere å sørge for at økonomiske rammer og bemanning er tilstrekkelig, slik at barnehagen fortsatt kan levere et tilbud i tråd med dette.